Så var ferien i gang og innledningsvis ble det tid til altfor mye løping. Det var derfor fint med litt tur som avveksling. Alle kartene ble tatt frem og igjen begynte tankene å spinne rundt den 6 årige Hans Torske som i 1894 gikk seg vill og omkom like i nærheten av Styggemann på Skrim.
Hans Torske ble funnet ved en myr på en flat stein først året etter at han forsvant. På stedet skal det være montert en kobberplate. Det var dette stedet jeg ønsket å finne. Det eneste som stod i veien for meg akkurat denne dagen var 3 ting:
- Klokka var allerede blitt 13 på ettermiddagen og det tar tid både å kjøre til Grorud og i tillegg å gå frem til Styggemann
- Det er ingen sti til selve stedet der kobberplaten skal være montert og jeg hadde ikke forberedt noe rundt hvor det var enkelt å gå inn fra.
- Jeg var usikker på hvor «sprek» beina var etter mye løping dagene før.
Uansett pakket jeg en 8 liter sekk med en flaske brus og to tørre t-skjorter og kastet meg i bilen. Etter ca en time parkerte jeg bilen og begynte å småløpe innover stien.
Sist jeg var her, parkerte jeg et annet sted, så denne veien opp mot Sørmyrseter var ny og uoppdaget.
Som sist gang virket veien både lengre og tyngre enn jeg så for meg ut ifra kartet. Noen steder var det bløt myr og andre steder harde høydemeter, men kom frem til seteren etter ca 30 min og 150 høydemeter. Herfra går det bratt opp før det går relativt bratt ned igjen til Urdalstjernstulen(Tomtene). Nedstigningen her er nesten med ankler og knær som innsats. Mye store steiner, glatte røtter gjør det lite fint å småløpe i området. Fra bunnen av dalen og opp siste delen mot Styggemann er det igjen meget bratt og noen steder måtte jeg krabbe på alle fire. Like før selve toppen skar jeg til venstre ved et lite tjern for å komme bort til stien som går ned på andre siden av toppen. Veldig ulendt terreng og burde nok heller gått via selve toppen.
..
..
Etter noen få meter kommer stien ned på et flatere og mer åpent parti hvor det ligger en del småvann. Likevel er det svært ulendt utenfor oppmerket sti og jeg stod en stund å lurte på hvordan jeg skulle gå enklest mot «Torskeknatten». Jeg gjorde et spinkelt forsøk på å gå på østsiden av Korstjern som vannet heter i følge kartet (markert som A nedenfor, men valgte å snu relativt raskt på grunn av svært kronglete terreng.
Det begynte å bli sent og jeg begynte å bli sliten. Jeg valgte derfor å begynne på hjemturen. Siden stien om Urdalstjernstulen(Tomtene) fristet lite, valgte jeg denne gangen en helt annen vei tilbake til Sørmyrseter.
Jeg gikk ned Urskleiv og langs Øvre Urstjern. Dette er en litt lengre løype og for så vidt bratt ned Urskleiva, men jeg greide å få lastet ned en bok av Torbjørn Ekelund et sted det var mobildekning. Så passet det perfekt å gå i terrenget mens jeg hørte forfatteren selv leste fra boken som heter «Gutten og fjellet» og som faktisk handler om nettopp gåten rundt 6 år gamle Hans Torske.
Det er ikke all verden å finne om informasjon rundt Hans Torske og forsvinningen, men i tillegg til boken, fant jeg også en skillingsvise med ukjent opprinnelse som heter «Fjellviddens offer». Den synges visstnok til melodien «Alperosen»:
- En far og mor med sønn til seteren drager, en sommerdag da allting var så skjønt,
da solen gyldet over fjell og tinder og mark og enger lå i sommerens grønt. - På setervollen gutten ganger ene og rundt omkring ham suser skogens trær,
han nynnet sakte og du må da vite det ble hans farvel fader, moder kjær. - Thi da man inn ham atter ville hente den lille gutt man ikke mere så,
fortvilet far og mor de vil ham finne, men dertil må jo trøst og hjelp de få. - Fra nære by og fra de nære grender man kom til seteren for å finne ham,
og fjell og skog de alle gjennomsøker hvert lite tjern og hver en liten dam. - Den lille gutt de ikke kunne finne og alle måtte hjemad skuffet gå,
kun Gud og det ville fjellet visste hvor lille Hans den stakkars gutt nu lå. - Fortvilet faderen nu ennu søker hvor er du Hans, vår egen lille sønn,
har bjørnen tatt deg eller har en tater, han faller ned på kne til Gud i bønn. - Ett år var gått men Hans var ikke funnet, han lå på fjellet hvor man visste ei,
nu først av skjebnen var det som givet at man til liket skulle finne vei. - Et år deretter ble han altså funnet to menn ham fant ved Styggemannens fot,
hvor han har sluttet vandre om fortvilet, før han ble stiv den siste dråpe blod. - Nu tretten år av tiden er forsvunnet, men ennu stedet der man finne kan,
et kors er reist her på det ville fjellet, her fant de Hans og her døde han.
Totalt ble turen på ca 3 timer og ca 14 km i distanse. Dette ble da kun første forsøk på å finne minnestedet og ved neste anledning skal jeg forsøke å gå inn på østsiden av Korstjern.
