Ørneredet på Vestre Hoppefjell

Så kunne jeg ikke vente lenger. Jeg måtte forsøke å ta turen opp til Vestre Hoppefjell og forsøke å finne det såkalte Ørneredet.

Hytta i fjellsiden som ikke har noe med motstandskampen under krigen å gjøre(så vidt jeg har kunnet finne ut), men den er etter sigende bygget i 1943. Det skrives at de samme menneskene har bygget en tilsvarende hytte i nærheten av Svanstul(denne omtaler jeg mer på en av de andre turene).

Min viten rundt stedet i fjellsiden startet for mange år siden hvor jeg og en kamerat fikk ansvaret for å lage en litt krevende tur for en roveraspirant i 3.Skien. Min far ble forespurt og han komponerte en tur som startet på Nisterud og som endte på Flittig. Rover-Aspirant Einar Berntsen gjennomførte turen i øsende regn over 2 dager sammen med sin kamerat; Vidar. De skulle også besøke en rekke andre steder underveis, men et av disse var altså hytta i fjellsiden på Vestre Hoppefjell. Hele rapporten fra aspirant-turen finner du her. Siden den gangen har jeg alltid hatt lyst til å selv ta turen å se om det var mulig å finne hytta.

Det er mange mulige ruter for å komme opp på Vestre Hoppefjell. Felles for de alle er at det ikke finnes stier. Verken merket eller umerket. Jeg valgte å prøve meg fra østsiden.

For å komme frem til der jeg parkerte bilen, må du ta av fra Valebøveien ved avkjøringen til Svanstul. Svanstulveien er bomvei som du betaler med kort ved bommen. Etter ca 2 km går det en grusvei skrått opp til venstre. Her oppstår et lite dilemma da det står skiltet innkjøring forbudt ved avkjøringen. Samtidig er det ikke tillatt å parkere langs Svanstulvegen. Jeg «løste» det med å spørre en Løvenskiold ansatt om vedkommende trodde det var ok at jeg kjørte inn denne vegen, denne ene gangen. Noe vedkommende bekreftet. Etter avkjøringen er det nøyaktig 2 km grusvei til snuplass i enden av veien.

På selve frigjøringsdagen 8.mai kl 16.07 parkerte jeg bilen i enden av veien ved Røydalen. Jeg fulgte noe som lignet en gammel hogstvei samt en bekk oppover lia som ifølge kartet heter Lunddalen. Etter noen få meter delte veien seg i to, hvor jeg holdt til høyre. Etter ca 5-600 meter dreide jeg av mot venstre i en naturlig sving. Igjen kom jeg inn på noe som lignet en gammel vei. Denne fulgte jeg over noen myrer og deretter skrådde den rett oppover, sydvest i terrenget. Når jeg skriver gammel vei, så er dette kanskje litt overdrevent. Det har nok kjørt en hogstmaskin eller traktor her for mange år siden, men det vokser store trær over alt der veien en gang har gått, så det er ikke alltid det var lett å følge veien. Et eller annet sted stoppet veien, men da var jeg kommet over i et lettere terreng som gjorde at det var letter å gå i rett kurs mot toppen. Terrenget var her relativt urørt, men oversiktlig og litt stedvis bratt.

—

• 

• 

• 

For å finne selve hytta fantes det en beskrivelse fra aspirant-turen: Følg kanten av Vestre Hoppefjell mot vest til Persholsknatten skjuler Valseter. Akkurat der skal du gå ned fjellsiden. Einar Berntsen og kameraten var her en lørdag ettermiddag i øsende regn og tåke. De lette i over 1,5 time før de fant nedgangen. På min tur kunne jeg «desverre» se antydninger til at folk hadde gått enkelte steder og fulgte «tråkket» frem til riktig sted. Jeg hadde også tastet inn posisjonen til hytta på mitt topografiske kart på mobilen og fulgte retningen ganske greit ved hjelp av dette. Her finner du posisjonen på vanlig digitalkart og her finner du kart for Apple enheter.

Etter kun noen meter nedover lia kunne jeg skimte taket på hytta og pipa. Hytta ligger på en relativt stor hylle i fjellsiden og det er ikke så stupbratt på alle kanter som jeg hadde forestilt meg. Likevel er det litt av en prestasjon å få satt opp dette byggverket på dette stedet. Bare tanken på å bære takplatene eller ovnen fra parkeringen til hytta virker nesten som en olympisk prestasjon.

–

• 

• 

• 

Hytta er relativt enkelt innredet. Den har to små benker, et bord, to veggskap og en vedovn. Tror nok dessverre at ovnen ikke vil fungere lenger. Veggene i ovnen er i ferd med å ruste helt bort. Det er heller ikke noe som beskytter treveggene fra ovns-varmen. Flere av stokkene begynner også å bli preget av mange år i fuktig miljø. Det ligger ved på utsiden av hytteveggen og en brun «moderne» grunnmursplate vitner om at det ikke er alt som er fra 1943. Fra hytta er det en fantastisk utsikt mot Valseter, Geitebuvarden og Persholsknatten.

—

Turen tilbake til bilen gikk relativt greit. Terrenget på toppen er som sagt enkelt å gå i. Lett kupert lyng, fjell og myr. Denne første turen bommet jeg litt på den hogstveien jeg hadde fulgt opp, så det ble noen ekstra skritt før jeg fant frem. Det er ca 2,6 km hver vei og hver vei tar nesten en time med normal fart.