Turen til Rolighetstjenn dagen før ga mersmak og denne dagen, selveste nasjonaldagen, var planen å gå fra Røydal siden over til Rolighetstjenn og derfra opp til Ørneredet på vestre Hoppefjell.
Lillesøs var med. Vi parkerte bilen i enden av veien i Røydalen og gikk 4 skritt før vi nesten tråkket på en hoggorm. Etter litt hyl og skrik og trusler fra lillesøs om at turen var avlyst, hoppet ormen ned i en bekk og forsvant. Det skulle ikke bli siste ormen på denne turen!
Vi fulgte samme traktorvei som jeg fulgte sist jeg var på vestre Hoppefjell, men etter ca 700 meter der «veien» går til venstre fortsatte vi rett frem. Terrenget var en bratt li med steinblokker på størrelse med hus. Vi klatret, skled og dro oss oppover lia. Første kilometer fra bilen brukte vi hele 1 time på. Ny rekord!!
I denne lia/fjellskjæringen skulle vi også kunne finne en av Elg-Johansen sine huler. Det gjorde vi faktisk ikke, men antakelig fordi vi glemte å se etter denne i all klatringen. På toppen av lia, nede i kløfta mellom vestre og østre Hoppefjell kom et deilig og etterlengtet luftdrag og kjølte ned de svette kroppene våre. Litt lenger der fremme kunne vi se Rolighetstjenn. Denne gangen fra sør-østsiden
Terrenget bort til Rolighetstjern var enkelt å gå i. Vi gikk bort til minneplaten og tok en liten rast der.
Så var planen å gå vestover og forsøke å følge høydedraget som til slutt ender på vestre Hoppefjell. Her bommet vi stygt. Vi holdt antakelig for langt sydvest. Kom forbi noen flotte myrer med tilrettelagte rasteplasser. Så kom vi til et stort søkk, hvor vi dessverre gikk ned i stedet for å følge nordvest rundt kanten. Dette resulterte i at vi måtte gå nedover helt til vi traff på den gamle skogsmaskinveien til vestre Hoppefjell med tilhørende nye høydemeter for å komme opp. Underveis her gikk lillesøs på turens andre hoggorm. Denne gapte i tillegg flere ganger mot henne, akkompagnert av lillesøs sine hyl og rop.
Vel fremme på Ørneredet ble medbragte flagg satt opp og en deilig, velsmakende niste ble fortært.
